Kjærlighet til tross for stor avstand!

Det var i mars 2006. jeg var 21 år gammel og hadde mistet troen på å finne en ærlig mann. Jeg hadde gått lei av å gå ut på byen for å finne noen. På dette tidspunktet var jeg mest hjemme og var sammen med venner.

Ahmed var 28 år og han jobbet som personlig trener i Kairo – Egypt, han spilte fotball og var sammen med venner. Han hadde gitt opp sin søken etter en kvinne da han ikke kunne finne noen som var like seriøs som han selv.

Min bror, Tomas, ville at jeg skulle teste Møteplassen. Jeg var ganske skeptisk og trodde aldri at det fantes seriøse mennesker som ville date via nettet. Men hvorfor ikke, tenkte jeg, og la inn en profil på Møteplassen. Siden jeg likevel ikke var interessert i å gå ut på byen, kunne jeg like gjerne teste nettdating. Brevveksling startet med alle mulige typer, dog ingen som fallt meg i smak.

Ahmeds beste venn har bodd i Norge i sju år og han var registrert på Møteplassen. Han og hans kjæreste brukte Møteplassen for å skaffe norske venner, noe de også syntes Ahmed kunne gjøre. Hans beste venn registrerte ham, lastet opp et bilde og en fin presentasjon.

Tiden gikk og jeg ble mer og mer utålmodig. Til slutt kom jeg på at jeg kunne gå gjennom profilbildene på menn i den aldersgruppen jeg ønsket meg. Hvis det ikke var noen som falt meg i smak skulle jeg avslutte mitt medlemskap.

Det var et bilde som fanget min oppmerksomhet umiddelbart og det var Ahmeds: Det var noe spesielt med bildet, jeg kunne ikke slutte å titte på det. Det utstrålte en kjærlighet og ærlighet jeg aldri hadde sett før, og det gjør det fortsatt når jeg nå tar frem bildet, 19 måneder etterpå.

Jeg sendte en melding, på norsk. En kort liten beskjed om at han kunne besøke min side og hvis han syntes min profil var interessant, så kunne han gjerne ta kontakt. Dagene gikk uten at jeg hørte noe fra ham. Så en dag dukket det opp en melding ham hvor han forklarte at han ikke var innlogget så ofte. Ettersom han ikke kunne norsk kunne han heller ikke lese min profil. Han likte derimot bildet mitt. Vi begynte å prate på engelsk istedenfor. For hver melding jeg fikk fra ham ble jeg mer og mer interesert i å lære ham å kjenne.

Jeg følte at dette var noe spesielt. Det samme følte Ahmed. Vi brevveklslet hver dag etter jobb i en firemåneders periode og pratet om alt mulig. Vi har like interesser, samme livsfilosofi, musikksmak og framtidsplaner. Vi satser på kjærligheten. Det er nesten så man må klype seg i armen og vente på å våkne opp fra en drøm.

For å være sikker på at Ahmed mente alvor med vårt avstandsforhold kontaktet jeg min venninne, som også var medlem på Møteplassen, og spurte om ikke hun kunne sende en melding til Ahmed og late som om hun var interessert. Som sagt så gjort. Hun fikk svar at han ikke var interessert i noen kontakt og at han var opptatt på annet hold. Nå kjente jeg virkelig at jeg hadde funnet noen jeg kunne stole på.

Etter tre måneder bestemte vi oss for å snede hver vår ring til hverandre for å vise at vi mente alvor med forholdet. Ahmed sendte en gullring og jeg sendte en ring med inskripsjonen: This ring is round, has no end and so is my love for you. Ahmed sendte også med en CD med ”våre” sanger.

Vi bestemte oss for å møtes. Ahmed søkte om besøksvisum, men fikk dessverre avslag. Isteden bestemte jeg meg for å dra til Kairo og besøke ham. Jeg hadde aldri tidligere vært i Afrika og aldri tidligere gitt meg i vei på denne måten, alene og på vei til en mann jeg ikke hadde truffet før. Vel fremme på flyplassen i Kairo fikk jeg syn på Ahmed. Vi omfavnet hverandre og der fikk jeg også det første kysset. Vi møttes på nettet, men det føltes som vi hadde kjent hverandre hele livet.

Mange tanker surret rundt i hodet da vi nærmet oss hans families hus. De visste jo at vi hadde truffet hverandre via nettet, men hvordan ville de reagere når jeg plutselig dukket opp. De tok i mot meg med åpne armer fra første stund og har fortsatt med det siden. Etter vårt første møte reiste jeg til Egypt fem ganger. Nå har jeg bodd her i snart et år, vi har giftet oss og fått en fantastisk datter. Nå venter vi på å få komme hjem til Norge og til min familie.

Anette