Jørgen er det beste som har hendt meg

Hei!

Opprinnelig er jeg fra vestlandet, men bor nå i Oslo pga studier. Mine nære venner bor ikke her borte. Av erfaring vet jeg at de fleste av mine medstudenter drar hjem på ferie, og ikke blir i storbyen i sommerferien. Selv skal jeg jobbe her i sommer, og må bo på et mer eller mindre tomt studenthus. Da jeg fikk sommerjobben min, visste at jeg måtte oppholde meg i Oslo til sommeren, og det slo meg fort at dagene trolig kom til å gå tregt, for uansett vær: er man alene, så er man alene! Jeg så ikke frem til en sommer ensom og alene, og tenkte på hvordan jeg kunne få kontakt med noen mennesker å snakke med, gå på cafe og lignende sammen med. Jeg har aldri før prøvd en ”datechat”, for jeg er generelt skeptisk til å møte folk på internett: Kanskje får tillit jeg til en person, som viser seg å være en tulling. Man vet aldri...

Jeg leser nesten alltid VG’s nettsider, og ”møteplassen” logoet er jo synlig. Så en dag, i midten av mars, tenkte jeg at jeg skulle ta en titt inn, bare for å lukte litt, jeg var nysgjerrig. Jeg fant fort ut at jeg måtte bli VIP-medlem for å fortsette å være medlem her. Da tenkte jeg med meg selv:
”En person som bare er ute etter å lure noen, gidder neppe å betale for det!” Jeg følte meg med en gang litt tryggere bare av den grunn, og opprettet en profil.

Jeg fikk noen brev av diverse personer, men man merker fort dersom man ikke er på bølgelende. Det gikk noen dager, så fikk jeg brev fra Jørgen… Han virket som en allright person. Det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å møtes. 1.mai gikk vi på cafè og pratet løst og fast. Det var ikke et eneste stille, pinlig øyeblikk ? Kvelden ble lang, og etter å ha trasket på Aker Brygge i flere timer, var det vel på tide å komme seg hjemover. Jeg ble kjørt hjem av Jørgen, og vi sa adjø uten å vite noe videre egentlig...

En drøy uke etter dette, kjedet jeg meg, og tok kontakt med Jørgen – om vi skulle finne på noe sammen? Det var da jeg for alvor fikk øyene opp for ham: Smilet, de varme øynene… Atter en gang møttes vi, og vi er utadvendte begge to, så heller ikke da fantes det noen pinlige, stille stunder. Da denne kvelden var omme begynte følelser å blusse opp veldig. Sms’er ble sendt hyppigere og hyppigere, og med mer eller mindre søte ord. Han var det eneste jeg tenkte på, og måtte ta meg sammen for å lese til eksamen!

Av sms’ene tolket jeg det slik at han måtte føle noe av det samme. Neste gang vi møttes, føltes det naturlig med en klem, og hender møttes… Der var det gjort – rett og slett!

Vi har nå - ”offisielt” - vært sammen i en måned og treffes så ofte vi får tid til. Vi ser begge frem til tidenes beste sommer, og planlegger en tur til Syden.

Som tidligere skrevet er jeg skeptisk til nettreff, og det var med sterk tvil jeg meldte meg inn på møteplassen. Nå tør jeg ikke tenke på hva som (ikke) ville skjedd hvis jeg ikke gjorde nettopp det. Jørgen er det beste som har hendt meg, og jeg håper virkelig at det er flere som får oppleve noe lignende gjennom møteplassen. Må nesten avslutte brevet med et tusen takk til dere – og vil ønske andre medlemmer lykke til.

Man vet aldri når, og hvor den rette dukker opp – men kanskje er det på møteplassen!

Hilsen Benedikte og Jørgen