Når man minst aner det kan ting skje

Å treffe den ”rette” er ikke alltid helt enkelt. Det er mye som må stemme. Å sitte og lese gjennom noen sin presentasjon og ut i fra den avgjøre om personen er interessant eller ikke, er vanskelig.

Våre presentasjoner var veldig ulike; Märthas var veldig omfattende, Morgans veldig kortfattet. Det var isteden i sine brev til Märtha som Morgan ble personlig og åpen. Märtha så raskt, med et trenet øye, at mange av hennes ”ønskekvaliteter” var å finne i det Morgan skrev.

Selv om man kan få frem mye i en skriftlig presentasjon av seg selv, så skal jo den berømte personkjemien stemme, klikket skal klikke, hjerter skal begynne å slå. Det gjorde det når vi møttes, men ikke med en gang…

Foto: Anders Andersson

Høsten 2005 fant vi hverandre her på Møteplassen. Vi hadde da vært medlemmer til og fra, men nesten gitt opp håpet om å treffe den store kjærligheten på nettet. Märtha syntes at mange menn malte et litt for forenklet ”kjekkasbilde” av seg selv. Disse presentasjonene syntes hun sjelden var interessante. Jo mer livserfaring, innsikt og en kombinasjon av ydmykhet og drivkraft som var å finne, jo mer fanget det hennes interesse. Så Morgans ganske tomme presentasjon avvek fra mønsteret...

Vi hadde begge siktet oss inn på å avslutte vårt engasjement på Møteplassen, for å finne kjærligheten andre steder. Märtha planla en lengre reise til Sørøst-Asia og Morgan arbeidet hardt med firmaet sitt. Men… når man minst aner det kan ting skje…

Etter litt innledende kontakt bestemte vi oss for å møtes. Kloke av skade unngikk vi begge å bygge opp for store forventninger innen vi møttes ansikt til ansikt. Vi hadde kontakt på telefon og bestemte tid og sted for første date, og det ble en liten tur på stranden i Halmstad. Det føltes bra med en nøytral offentlig plass, syntes Märtha. Morgan hadde med seg hunden sin, vi gikk og vi pratet. Allerede på vei tilbake hadde Morgan bestemt seg – han ville treffe Märtha igjen.

Etter gåturen og en liten kaffe i Märthas leilighet, kjente også hun at nysgjerrigheten på Morgan økte og vi bestemte oss for å treffes allerede neste dag. Da fantes nok større forventninger og forhåpninger, og ønsket om å være nære, få holde rundt og lære å kjenne hverandre ble sterkere og sterkere under vår suppelunsj ved havet. Vi hadde mange fellesnevnere i våre liv, og vi hadde lett for å prate om løst og fast. Minst like viktig som å kunne prate er å kunne lytte til hverandre.

Ganske snart dukket noen bekymringer opp i våre liv og da fant vi støtte i hverandre, og da kom vi med en gang nærere. Det var en god ”test” kan man kanskje si, å kjenne at den andre virkelig var der.

Foto: Anders Andersson

Märtha dro i løpet av kort tid av gårde på sin tomåneders reise til Sørøst-Asia, og i løpet av denne tiden vokste forholdet frem, på avstand. Vi hadde tett kontakt på sms og via nettet når Märtha befant seg på ikke altfor avsidesliggende steder. Ved hjemkomsten føltes det naturlig at det bare var oss to.

Morgan flytte hjem til Märtha og relativt raskt begynte vi å snakke om og planlegge bryllup. Morgan booket kirken et par dager før pinse 2006 og når presten spurte når vi ville gifte oss og Morgan svarte – ”i pinsen” – ble presten litt stresset. Det var jo bare en uke igjen… Men Morgan forklarte at han snakket om pinsen 2007, altså først om et år. Presten pustet lettet ut…

Høsten 2006 tok vi en liten tur til Warszawa, hvor vi valgte ut ringene, og i februar 2007 reiste vi til Paris, hvor det offisielle frieriet skjedde under Eiffeltårnet. Bryllupet var fantastisk, med dansende barn, venner som spilte og sang i kirken og en utrolig god fotograf, Anders Andersson, som foreviget det hele på et ambisiøst, lekent, kunstnerisk og engasjert vis.

Nå ser vi frem til vår bryllupsreise som går til India eller muligens Indonesia. Vi har begge bodd utenlands som barn og det å reise sammen tilbake til steder hvor vi har bodd som små, er en felles ambisjon.

Märtha og Morgan